En indisk fabel – skrevet av Pablo Bravo og gjendiktet av Fridtjof Mjøen.
Den gang Brahma, livets skaper,
skapte mannen med slikt hell,
var det ingenlunde aper
han da brukte som modell.
I sitt eget bilde laget
han ham skjønn og stor og sterk,
Og han skuet vel behaget
på sitt stolte mesterverk.
Men en mann må ha en kvinne,
tenkte Brahma, litt amour,
han bør få en elskerinne,
for det trenger hans natur.
Ja, en liten søt venninne,
noe smekkert, smart og smukt.
Men hvor skulle han vel finne
råstoff til et slikt produkt?
Brahma strøk seg over pannen,
for det demret jo så smått;
Alt det beste hadde mannen
jo i vuggegave fått:
Kraft og skjønnhet,
kløkt og snille,
vågemot og virketrang.
Brahma satt og grublet stille, og så satte han i gang;
***
Han tok ferskenens fløyelsbløthet,
litt av lotusblomstens lød,
hyllens milde honningsøthet,
og så St.Hansormens glød.
Han tok turtelduens kurren,
og det fromme dådyrs blikk,
kattens malen, fluens surren,
og så vepsens hvasse stikk.
Han tok dansen til en trane,
nattergalens ømme røst,
hermelinens flotte vaner;
den å skifte pels hver høst.
Han tok lerkens glade trille,
apens muntrasjonstalent,
tårer fra en krokodille
og kalkunens kjeftament.
Han tok østers-skallets hårdhet,
maurens makeløse flid,
hundens ydmykhet og sårhet,
lydighet og løpetid!
Og av disse komponenter
skapte han en skabelon
med utvilsomme talenter
for formeringens funksjon.
Og så klappet Brahma – ett, to, – tre;
der sto hun skjelmsk og glad
i et henrivende netto,
dekorert med fikenblad!
Og så danset hun for mannen
under sfærenes musikk.
Da gikk mannen fra forstanden;
Kjærlighet ved første blikk!
Brahma fikk et glimt i øyet
da de to forsvant litt brått,
og så smilte han fornøyet;
nå var allting såre godt.
***
Men det gikk nok, akk dessverre,
kun en måned var det vel,
da kom mannen til Vårherre
ganske ute av seg selv.
Han falt ned for Brahmas åsyn;
Herre, kvinnen som jeg tok
viser seg ved bedre påsyn
knapt å være riktig klok!
For hun tretter hele dagen
og hun skravler som en kvern,
hun er trolsk og uoppdragen
så jeg tror jeg snart blir gæ’ærn!
Se, jeg kneler for deg, Brahma,
og jeg bønnfaller og ber;
ta ifra meg denne dama
for jeg greier ikke mer!
Brahma klødde seg bak øret,
og så sa han; vel, min sønn,
dine klager lar seg høre,
jeg skal oppfylle din bønn.
Men alt etter 8 dager
kom den unge mann til Gud,
og han stammet blek og mager;
La meg få igjen min brud!
Herre, vær barmhjertig mot meg,
tilgi at jeg var så dum;
siden den gang hun forlot meg
er min verden trist og tom.
Og jeg tenker på de ganger
da hun danset og hun sang
sine sære, søte sanger,
og hun smøg seg på mitt fang.
Ja, det er som blodet strømmer
fra mitt åpne, såre savn,
og hun er i mine drømmer,
og jeg visker hennes navn.
Brahma rørtes av hans anger
og han sa: Hør her, min gutt,
du skal få hva du forlanger,
men så får det være slutt!
Men det varte ikke lenge,
da kom mannen halvt forslått,
over pannen satt en flenge,
og et øye det var blått.
Han ropte; Gode Herre –
hør min kvide og min kval,
Nå er hun blitt mye verre,
hun er splitter pine gal!
Hun svor troskap, men hun brøt den,
Herre Gud, jeg var en stut,
og nå svir hun også grøten,
nei, jeg holder ikke ut!
Se, jeg kneler for din trone,
vær nå skvær og ikke tverr,
Herre, ta ifra meg min kone
for hun er en ordentlig merr!
Brahma klødde seg på haken;
nei, nå får du holde styr!
jeg har aldri hørt på maken,
sett sånn utakknemlig fyr!
Jeg skal si deg hva jeg mener,
brølte Brahma, mektig sint,
du har fått hva du fortjener,
pakk deg hjem, og det litt svint!
Trist gikk mannen til sin hule,
og han tenkte på så mangt,
men han skammet seg en smule
for han var gått litt for langt.
Og han sa: Hvor skal det ende?
Slik som kvinnen nu er skapt
er vi med og uten henne
like redningsløst fortapt!
Diktet er egentlig en indisk fabel som er (ifølge NRK) skrevet av Pablo Bravo. Det er oversatt, tilrettelagt og i sin tid lest på NRK av Fridtjof Mjøen. Ifølge NRK så ble det sendt første gang i 1963, men det er etter det sendt med jevne mellomrom i radioprogrammet Nostalgia.
Jeg har fått det fra min far. Som igjen, via omveier, har fått det på telefax fra Porsgrunn bibliotek tilbake i 2009. På telefaxen står det: Fått av Margrethe Holt P1 som igjen har fått den fra en låner oktober 1996.
Pappa kom på dette diktet når jeg deklamerte «Syndefall» av Andre Bjerke for familien i forbindelse med en Lutefiskmiddag på lille julaften 2021. Han kom på det fordi han syns det lignet på en historie han hadde hørt en gang. Den historien hadde fasinert han og han hadde brukt litt tid og energi på å få tak i den. Til slutt fikk han «napp» og han fikk, via omveier, historien på telefax fra Porsgrund bibliotek. Han hadde en plan om å lære den utenat, men det hadde han ganske raskt gitt opp.
Han hadde tatt vare på den og han fant den fram til dagen etter og jeg fikk tatt en kopi av denne telefaxen på julaften 2021.
På slutten av denne faxen står det: Opphav ukjent, men opplest i NRK av Fridtjof Mjøen.
Selv har jeg Googlet litt for å finne ut hvem Brahma er:
Brahma er en skapergud i hinduismen. Han har hatt stor historisk betydning, men er en lite sentral gud i dagens hinduisme.
Brahma må ikke forveksles med brahman, som er et hovedbegrep i hinduistisk filosofi og teologi og refererer til verdens og universets guddommelige enhet.
Brahma har røtter i den vediske guden Prajapati som hadde skaperfunksjoner i vedisk religion. Brahma tenkes av og til på som den som manifesterer de evige Veda-tekstene i begynnelsen av hver skapelsesperiode. Oppkomsten av vishnuismen og shivaismen gjorde at Brahma mistet mye av sin betydning. Skaperfunksjonen ble i hinduismen overtatt av shakti, det kvinnelige skaperprinsipp.
Legg igjen en kommentar